Kommentar: Nivå og sammenligninger

Utspillene som har kommet rundt det generelle nivået i turneringen tåler vi lett. Et EM rett etter et OL vil alltid gi mange forandringer i de forskjellige troppene. En del nasjoner trenger på mange måter en nystart etter satsingen mot London. Sammenligningene mellom herre- og damehåndball blir bare slitsom. Nivået innen herreidretten er selvfølgelig høyt. Det er stor forskjell på de fysiske forutsetningene, vi skal heller ikke glemme at kvinneidretten har kommet senere i gang etter som kvinnesynet har endret seg rundt om kring på planeten vår. Ta for eksempel en nasjon som Kuwait som nå stiller lag i Asia- mesterskapet. De har blant annet tapt 69-1 og 70-1 i sine kamper. Man kan le av det, men det viser at ting tar tid, og at det fortsatt gjenstår en del upløyd mark for kvinneidretten.

Nivådebatt
Hver gang det er et mesterskap for damer kommer det enkelte sure oppstøt fra herresiden. Nivået og prestasjonene blir satt under tvil, med en undertone som  forteller at alt står bedre til på herresiden. Herrehåndballen er en fantastisk idrett å se på, og vi gleder oss til hvert eneste mesterskap Norge er med i. Vi er av den oppfatning at all PR for sporten vår skaper større interesse. Og ja, vi er også hoderystende når Norge ryker ut på et eller annet rør i slutten av en avgjørende kamp. Det er like frustrerende, da som nå, å se baller fyke ut over sidelinjen, krydret med håpløse avslutninger på de verste tidspunkter. Men vi vet at nivået i toppen er høyt. At man på død og liv skal drive og sammenligne hele tiden blir bare håpløst. Innenfor mange av de andre idrettene vi følger med på slipper vi heldigvis det. Vi har ennå ikke hørt Aksel Lund Svindal klage på at damene kjører for sakte, eller at Ole Einar Bjørndalen har klaget på at damene går for tregt på ski.

Tar vi en titt på statistikk fra de tre første kampene i foregående herremesterskap og det pågående for kvinner kan vi gjøre noen enkle sammenligninger mellom de norske lagene. Det blir ofte lagt vekk på at alt går så mye raskere på herresiden. De løper nok raskere og er sterkere, men antall ballkontroller er temmelig likt. På tre kamper skiller det 1 pr. kamp. Det skiller også marginalt på antall tekniske feil. Herrene hadde 22 og kvinnene 24. Det hører med til historien at Norges herrer kommer noe bedre ut når vi tar en titt på uttellingen. Herrene scoret 80 mål på 148 skudd mot 67 på 141 for damene.

Håndballens utvikling
Når Norges kvinner vinner kamper i mesterskap uten å imponere ropes det fra flere hold om at nivået er for dårlig. Nivået innenfor kvinnehåndballen er som i all annen idrett stigende. Den har først og fremst blitt mye mer fysisk de siste årene. Spillerne blir bedre og bedre trent, og spillet foregår i høyere tempo. Som en konsekvens av det blir det også langt røffere spill i de internasjonale kampene. Noen som så Ungarn mot Montenegro på søndag? Nå er det langt større fokus på duellspillet over hele banen enn det har vært tidligere.

Ser vi kjapt tilbake til våren 2011 når Larvik gikk til topps i Champions League, så var det ikke skjønnspillet som sendte laget til topps i turneringen. Det var viljen og evnen til å vinne dueller som til slutt ble utslagsgivende. Den utviklingen vil ikke stoppe opp. Det igjen, vil kreve utvikling av spillet, og spillerne både fysisk og taktisk. Vi vil faktisk påstå at håndballen totalt sett fortsatt må regnes som en ny idrett, i den store sammenhengen, hvor vi ennå ikke er i nærheten av å ta ut det potensialet sporten har. På toppnivå oppleves sporten som spektakulær, men det er fortsatt mye å gå på i alle deler av spillet, blant annet på presisjon og taktisk utvikling.

Nye ansikter-internasjonal matching
Etter en lang OL-satsing er det naturlig at lagene i EM fremstår som de nå gjør. Mange av lagene har gjennomgått store forandringer siden august, og tiden har vært knapp. Det gjelder også for Norge. Laget har 7 nye spillere sammenlignet med troppen som tok gull i London. Det er fortsatt mye kvalitet i laget, men bredden er ikke den samme som i tidligere mesterskap.
Hele 6 av de nye spillerne er hentet fra klubber i Postenligaen, og av dem er det kun Anja Edin som har vært gjennom en høst med matching på internasjonalt nivå over tid. Den syvende nye spilleren er Ida Bjørndalen som spiller i den danske ligaen, og er faktisk toppscorer der. Ligaen er fortsatt god, men ikke på samme nivå som for noen år siden. I tillegg har et par av nøkkelspillerne til Norge hatt en høst som har vært preget av skader. Vi tenker først og fremst på kaptein Marit Malm Frafjord, som har spilt lite for Viborg i høst, og Kristine Lunde Borgersen som pådro seg en tøff ankelskade under Golden League i Århus. Derfor høres ambisjonene om medalje ganske fornuftig ut denne gangen.

Veien videre?
Det er positivt at flere norske lag velger å stille opp i e-cup. I år stiller Norge med fire lag internasjonalt, hvor alle fire fortsatt er med. De siste årene er det kun Larvik og Byåsen som har matchet seg jevnlig ute i Europa, de to lagene har også levert klart flest spillere til den norske troppen de siste 10 årene. Vi mener at internasjonal matching for klubblagene er et «must» for at Norge skal være en dominerende faktor internasjonalt. Tidligere sendte vi langt flere spillere ut av landet. Spillere som fikk tøff internasjonal matching i sine utenlandske klubblag. Nå har den økonomiske pendelen snudd, blant annet i Danmark, og da skjer ikke det i like stor grad som tidligere. Derfor er det som har skjedd denne sesongen et langt skritt i riktig retning. Vi håper at den trenden forsetter. Det vil også styrke produktet Postenligaen på sikt.
Vit også at spillerne tar idretten sin dønn seriøst, og at det legges ned et stort antall timer i trening for at norsk kvinnehåndball skal opprettholde sitt gode navn og rykte internasjonalt.

Gull?
Kan Norge ta gull? Ja, det kan de selvsagt. Kan vi kreve at Norge tar gull? Nei, det vil være urimelig med tanke på alle endringene som har oppstått underveis. Treffer Norge det nivået man startet med mot Serbia kan dette bli riktig så artig. Og mesterskapet blir jo utrolig spennende å følge inn i avslutningen, når det nå er flere lag som kan gå til topps. Tidligere har jo det vært et ankepunkt mot kvinnehåndballen…

Heia Norge!

Tor Odvar Moen