On the road with Gro

Jeg er på vei til Romania med «flokken min». Vi skal spille mot Baia Mare. Som de andre CL-lagene er vi mildt sagt mye sammen om dagen. I trening, under kamp og på tur sammen. Innimellom alt dette treffes vi jaggu frivillig på fritida iblant også. Ikke akkurat disse to ukene vi er inne i nå, kanskje, for det er knapt tid til det.

Karo (Karoline Dyhre Breivang) og jeg har vært på lederutviklingskurs tidligere i uka. Vi har fått en plass hver på dette kurset («Ord til handling») gjennom klubben. Kapteinsrollen er vår inngang i treninga med de andre deltagerne, som er en fin blanding av ulike ledere fra næringslivet i Norge.

Det er uten tvil lærerikt og inspirerede å få delta. Ikke minst får det meg til å tenke nytt – og godt etter.

På mandag bet jeg meg merke i et råd som ble gitt av kursleder: Ikke ta med deg jobben hjem. Tett etterfulgt av: Rydd vekk følelsene når du er på jobb. Alt dette «føleriet» hører ikke hjemme på arbeidsplassen. Dette er jobb. Ikle deg den profesjonelle rollen på jobb.

Så nå sitter jeg her da, på fly til Budapest, og filosoferer litt over min arbeidsplass. Klar for en fire-fem timers bussreise med laget mitt etterpå. Vi var sammen i hele går også. Bortekamp mot Skrim i Kongsberg. Forrige uke var vi sammen seks av sju dager. Og da snakker vi fulle dager, ikke noen timer av dagen. Arbeidsplassen er på sett og vis overalt den. Hvor som helst i verden hvor det finnes gode håndballag. Og det er slett ikke sikkert arbeidsdagen tar helt slutt når kampen er ferdigspilt, for det hender jo titt og ofte at du deler dobbeltseng på hotell med kollegaen natta etterpå. Du vet om hun snorker eller ei. Hun kjenner til morgenrutinene dine. Så jeg lurer bittelitt på hvordan vi skal kunne etterleve det med å unnlate å ta med jobben hjem?

Enda mere krevende vil det være å forsøke og skrelle bort følelsene på jobb. Sport ER følelser i min verden. Det er jo det jeg elsker med jobben min. Følelsene som dundrer omkring i kroppen. Andrenalinet som pumper i årene når det er Champoins League-kamp. Lykkerusen etter seier. Sviende skuffelser som holder meg våken om natten, men som samtidig driver meg videre i jakten på å bli bedre. Drivkraften er mange ganger sulten etter den spesielle følelsen som jeg får når jeg lykkes med lagvennninne mine og hopper som en idiot rundt i ring mens vi jubler over å ha oppnådd noe sammen. 

Jeg har definitivt ekstremt mye å lære av næringslivet. Jeg suger til meg kunnskap, innspill, råd og verktøy for å levere best mulig resultater og fylle kapteinsrollen på en god måte. Legger jeg godviljen til fatter jeg også hva kurslederen trolig forsøkte å fortelle meg i det ovennevnte eksempelet. Man er ikke på jobb for å skaffe seg venner. Et skille mellom leder/mellomleder og ansatte kan mest sannsynligvis være smart i mange tilfeller. Av-knapp er bra. Alle trenger pusterom fra jobben. Følelser kan helt sikkert i mange tilfeller få for stor plass, slik at de står i veien for en optimal prestasjon. 

Likevel forbeholder jeg meg retten til å hylle følelsenes plass i jobben min som spiller. Jeg har sommerfugler i magen. Gleder meg og er spent på fredagens kamp mot Baia Mare. Gåsehuden vil snike seg fram i nakken hvis stemingen i hallen blir tilnærmet lik den jeg forestiller meg når jeg lukker øynene.

Jeg tar med meg jobben hjem. Om jeg vil eller ei. For noen ganger er hjem et hotellrom i Polen i fire dager. Da spiser jeg alle måltider med «den andre familien min» hvis jeg kan kalle dem det? Flokken min. Larvik HK. 

Det jeg ender opp med å dvele litt ved er at de fleste mennesker jeg tilbringer mye tid med, de blir jeg glad i. For eksempel medspillerne mine. Jeg lærer de å kjenne. Styrker og svakheter. Klart man ikke blir like god venn med alle, men jeg opplever det litt som en slags søsken-relasjon. Det er høyt under taket. Vi blir forbanna på hverandre i blant, men i svært stor grad får vi en tett relasjon hvor vi i bunn og grunn bryr oss om hverandre.

Flere på laget har spilt sammen lenge. Linka (Linn-Kristin Riegelhuth Koren) og Tine (Rustad Albertsen) har for eksempel kjempet sammen i den hvite drakta i tolv år! De kjenner hverandres reaksjonsmønster og kan lese hverandres kroppsspråk på et blunk. Jeg tror lagbånda som blir knytta når vi blir kjent utenfor banen, og det at vi og faktisk blander rollene våre i blant, er en styrke på min arbeidsplass. 

Dette gjør at jeg kommer til å krige for mine lagvenninner i Champions League i langt større grad enn jeg ville gjort om jeg kun anså dette som «jobb».

Ikke minst bidrar det til at jeg i år – igjen – gleder meg som en unge til å spille Champions League og forfølge drømmen sammen med teamet vårt i Larvik HK.

Takk for at jeg får være en del av dette.

English version: On the road with Gro

Baia Mare–Larvik fredag 31. oktober kl. 1800 på Viasat 4.